Foto: Thomas Bjørnstad / Unsplash
Når vi har 700 000 mennesker i Norge som ikke er i jobb, bør vi ikke da innse at metodene vi bruker for økt sysselsetting ikke virker? Er det ikke da på tide at vi samler oss og begynner å tenke nytt? Og, at vi ser på nye modeller for samarbeid, med felles investeringer som også gir avkastning?
«Skal vi klare å sikre velferdsstatens fremtid må vi øke sysselsettingen» sa Simen Markussen under NHOs årskonferanse for et par uker siden. Det var et alvorlig budskap, som han også løftet frem i en kronikk i Dagens Næringsliv. Vi kan ikke annet enn å si «Ja, og amen!» til dette. Vi har en alvorlig situasjon i Norge, og vi er nødt til å starte jobben med å snu dette.
Det er 700 000 mennesker i arbeidsfør alder i Norge, som står helt utenfor jobb og utdanning. Aller verst er det hos de unge. Hver fjerde 25-åring står utenfor. Blant de mellom 20 og 30 er det 100 000 som verken har arbeidsinntekt, står i utdanningsløpet, eller som mottar noen form for trygdeytelse. De har ingenting.
Hva koster ikke dette? Skulle de alle mottatt trygd ville det utgjort rundt regnet 25 milliarder kroner i samlede trygdeytelser. Dette er derimot bare en lek med tall, siden de ikke får noe som helst. Hvordan måler vi kroneverdien av en tapt fremtid? KS lanserte i fjor utenforskap-regnskapet, som gir en pekepinn. Vi vet også at mange unge risikerer å stå helt utenfor resten av livet. For samfunnet som helhet betyr det fremtidig tapte skatteinntekter, som vi sårt vil trenge for å opprettholde velferdsløsningene vi har blitt så godt vant med. For næringslivet betyr det tapte kunder og tapt markedsgrunnlag. Og, for eiendomsbransjen betyr det at nesten to hele årskull ikke vil ha mulighet til å kjøpe egen bolig. Mest av alt: Næringslivet i Norge trenger arbeidskraft, spesielt fagfolk!
