«Hvorfor heter det sosialt entreprenørskap? Kan det ikke bare kalles entreprenørskap?» Dette spørsmålet fikk jeg i et møte for halvannet år siden, rett før jeg gikk i gang med YTE-prosjektet. Jeg vet fortsatt ikke helt om jeg har funnet svaret, men jeg føler jeg nærmer meg.
Foto: Giorgio Grani / Unsplash
Forleden dukket dette spørsmålet opp igjen, i et nettverksmøte for alle sosialentreprenørene som er med i YTE. Det var Thomas Doull, gründeren av Monsterbedriften, som tok opp at vi kanskje må slutte å snakke så mye om at bedriftene er sosialentreprenører. «Dette er bedrifter, som skal og må levere tjenester på lik linje med andre bedrifter. Vi driver ikke med veldedighet, men for å gi folk jobber». Eller som Monsterbedriften selv sier: Vi bygger folk!
«Har du tall som viser verdiøkningen sosialentreprenørene står for?» var et spørsmål jeg fikk for en uke siden Sherry Hakimnejad, medgründeren av Kompass & Co. Hun var én av fem kvinnelige gründere invitert av statsministeren og næringsministeren for å snakke om gründerskap på Kvinnedagen, og ønsket å argumentere ytterligere for verdien av sosialt entreprenørskap. Jeg måtte beklage at jeg ikke hadde ett tall på dette (og tror heller ikke det finnes). Det vi har er derimot en rekke tall som viser de ekstreme samfunnskostnadene ved at folk ikke er i jobb. Så er spørsmålet om det er bedre for samfunnet om mennesker er i utenforskap eller om de er i jobb. Jeg tenker svaret gir seg selv.
Det fører meg til noe jeg fikk høre fra en av de andre sosialentreprenørene nylig. «Du vet, Øystein, bedriften vår vil aldri bli bærekraftig den. Folka våre har så mange utfordringer at de må ha litt mer slack enn det normale bedrifter kan gi.» Vi diskuterte lenge rundt dette, da jeg mente jeg måtte korrigere henne. Jeg insisterte på at de var bærekraftige, ut fra et større bilde enn bare hennes selskap. «Det du gjør er å spare samfunnet for enorme kostnader. Dere gir mennesker mestringsfølelse, en følelse av verdi, og der dine ansatte blir rollemodeller for sine egne barn.»
Ingen sosialentreprenører er helt like, og de retter seg mot ulike deler av utenforskapet. Noen gir mennesker med flyktningbakgrunn jobb, andre mennesker med rusbakgrunn, atter andre unge i utenforskap, mennesker med fysiske eller psykiske forhold som hindrer dem fra å jobbe «normalt», og slik kan vi fortsette. Felles for dem alle er at de er opptatt av å gi andre en bedre mulighet til å lykkes.
At alle som vil skal gis mulighet til en jobb er hele grunnlaget for YTE. Jeg er veldig stolt av at de bedriftene som har forpliktet seg til YTE er bedrifter som skaper merverdier – både til sine kunder, ansatte og til samfunnet de er en del av. Dette er bedrifter som dyrker det unike, annerledesheten, at hvert enkelt menneske er en ressurs. De er opptatt av å gi flere mennesker muligheten til å vise at de er nettopp det; ressurser.
Ingenting er «normalt» lenger. Mye er blitt annerledes det siste året. Det verste er den ekstreme økningen i utenforskap, som vi foreløpig ikke har tallfestet. Det er en stor fare for at mange flere kommer til å være i varig utenforskap. At ting er annerledes behøver derimot ikke bare bety noe negativt. Vi kan gjøre mer for å hylle annerledesheten, hvis vi er flere som går sammen om det. For, hvem vil egentlig være «normal»? Hver og en av oss er unike, ulik alle andre.
Da Medarbeiderne fikk oppdraget med å rydde elsparkesykler i Oslo sentrum var det ikke fordi det var veldedighet, men fordi ingen andre kunne greie å gjøre jobben så bra som dem. Da Aleppo Bahebek ble den mest populære matboden på Vippa var det ikke fordi den var drevet av syriske flyktninger, men fordi maten var den beste.
Du og jeg får en bedre by – dersom vi tenker nytt, tenker litt annerledes, og tør ta valg som utfordrer oss, og som bidrar mer til at vi ser hvert enkelt menneske som den det er.
Alle er annerledes.