Sosial bærekraft vil forsvinne

Bildetekst: Foto: Magnus Stivi

Til samtalen «Kan nye samarbeid skape flere jobber» under Oslo Urban Week og Torguka nylig inviterte vi kultursosiolog Knut Schreiner til å innlede om sosial bærekraft og begrepsbruk. Her er hans innledning:

Til enhver samtid knytter det seg noen tidstypiske ord. Buzzord, kan du kalle dem.

På nittitallet var det cyberspace, world wide web og multimedia. I min barndom, på åttitallet, skrev avisene om Break Dance eller Street Dance, og musikkvideoer. For noen år siden hørte vi mye om Start ups, entreprenører, innovasjonscluster, inkubatorer, co-working space. Disse ordene er knagger vi fester samtalen på, i en verden som er i rask endring. De oppsummerer komplekse fenomen som utspiller seg foran oss, og forsøker å skape en slags orden.

Men etter hvert forsvinner ordene. Vi slutter å si dem. Det skjer når kulturen har fått kontroll på meningen og fenomenet, når det som en gang var noe nytt har blitt tatt opp og integrert i samfunnets dagligliv.

Bærbar datamaskin. I dag er det selvsagt at en data er bærbar. Mobil telefon. Klart man kan med seg telefonen. En gang i tiden het det Motorvogn, nå heter det elektrisk bil, men vi vil snart slutte å si det når det blir det normale.

«Internett kommer til å forsvinne» sa Google-sjefen Erik Schmidt under Davos-konferansen i 2015. Han mente at internett ville være en dimensjon ved virkeligheten på alle områder er samfunnet og livet. En del av lufta vi puster, for å si det sånn. Når snakket du sist om for eksempel fenomenet elektrisk varme eller drikkevann?

Bærekraftig byutvikling. Tre dimensjoner av bærkraftsbegrepet. Sosial bærekraft er selve buzzordet innen dagens byutvikling. Alle vil snakke om det, på seminarer og i rapporter. Jeg tror at om noen år, så snakker man ikke lenger om bærekraftig byutvikling. All byutvikling, eller all samfunnsutvikling vil være bærekraftig, det sier seg selv!

Hvis vi holder oss litt til språket: Bærekraft – hva viser det egentlig til?

Jo, etterkrigstiden var en historisk epoke med voldsom vekst i levestandarden i den vestlige verden; moderne industri, privatbilisme, forbrukersamfunnet. Men planeten ville ikke tåle veksten, det ville ikke bære, det ville briste. Limits to growth, som boken som formet miljøebevegelsen het.

I dag vet vi at det brister. Vi vet at noe må gjøres. Og den erkjennelsen går inn i tidsånden som et selvfølgelig premiss. Til nå har det vært mest snakk om miljømessig bærekraft, og økonomisk. Sosial bærekraft, derimot, trenger ofte en forklaring, som veldig få, meg selv inkludert, greier å gi på en kortfattet måte.

Som regel får du et langt svar, som handler om ting vi har begreper for fra før av: Inkluderende samfunn, en by for alle, felleskap og trivsel, god folkehelse, arbeid for alle, og så videre.

Så hvorfor har det blitt et buzzord, når det har så enkel og velkjent betydning? Det handler kanskje om urbaniseringen. Byene vokser. Nabolag endrer seg. Man får attraktive bydeler i Fjordbyen, og kan spørre seg: «Attraktivt – for hvem?»

Og gamle arbeiderbydeler gentrifiseres: Irish coffee byttes ut med håndbrygget kaffe. Disse endringene skjer foran øynene våre nå, og de er inngripende. Derfor trenger man et felles språk, et ord – sosial bærekraft – som oppsummerer hvordan disse endringen bør foregå på best mulig vis.

Men så fort denne kunnskapen har blitt mainstream, altså integrert i hele byutviklingsfeltet – fra politikere, til eiendomsbransje, til arkitekter, media og befolkning.

Ja, da trenger vi ikke snakke om det lenger.

Sosial bærekraft vil forsvinne!