Både i næringslivet og i det offentlige elsker vi å omgi oss med nye ord og begreper. Ofte må vi bli flinkere til å kalle en spade for en spade, og kjempe hardere for «no bullshit» i språket vi fører. Samtidig kan det være greit med en liten, enkel innføring i hva sosial bærekraft handler om.
«Bærekraft» er et ord som stadig flere bruker i dagligspråket. Politikere bruker det oftere og oftere, og det er ikke sjeldent å se næringslivsledere også smykke seg med en og annen emneknagg der bærekraft og lignende ord er med. Det har også vokst frem en egen kategori rådgivere innen fagområdet bærekraftsutvikling. Men, hva da med «sosial bærekraft»? Trenger vi å snakke om dette også?
I den spede starten av det som en gang skulle bli YTE diskuterte jeg med en offentlig leder om innovasjon og sosialt entreprenørskap. Han spurte meg «Hvorfor kan vi ikke bare snakke om entreprenørskap? Skiller de sosiale entreprenørene seg fra andre entreprenører?» Noen uker senere møtte jeg en næringslivsleder fra byggebransjen, som sa «Tull og fjas! Hva er dette sosiale greiene? Jeg skjønner ingenting. Snakk om bærekraft. Det skjønner jeg!»
Begge episodene fikk meg til å tenke på språket vi bruker, og at vi må være forsiktige med å bruke for mange ord og begreper som kanskje også står i veien for den egentlige oppgaven vi skal løse. Vi har også en stor kommunikasjonsoppgave, i å heller vise eksempler og fortelle gode historier som bygger kunnskap, inspirerer og bidrar til at vi gradvis faktisk skal kunne løse en del av de store sosiale utfordringene vi har.
Bærekraft som begrep ble introdusert av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Bruntland, da hun leverte rapporten «Vår felles framtid» i 1987 og definerte bærekraftig utvikling som følger:
«Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.»